Følg oss:
twitter.jpg

Visste du at...?

Musikkpedagogikk.no gir deg mulighet til å handle ett og ett opplegg for musikktimene. Du laster ned det du vil ha - når du vil ha det - gjort på få minutter.

Flere brukere på skolen?

Kjøp tilgang for flere lærere på samme skole ved å velge dette i handlekurven. Dermed slipper skolen å kopiere i strid med Kopinor-avtalen.

Vi holder deg gjerne oppdatert om nyheter via nyhetsbrev, på Facebook eller Twitter. Enkelt og greit!


Allmenn musikkundervisning (bokomtale)

Noen utfordringer kommer vi tilsynelatende aldri ordentlig i gang med å løse. de virker uhåndterlige. Eller de kan være som en løk, der du skreller av lag etter lag, for bare å støte på nye utfordringer.


Den velkjente kløften mellom teori og praksis er en slik utfordring. Vi snakker om den, vi hører om den, vi senser den i dialog med teoretikere og praktikere - ja, og vi skiller begrepsmessig mellom den som er opptatt av teoretisk refleksjon og den som er mer praktisk handlingsorientert. Innerst inne vet vi at disse to er avhengige hverandre. Når noen tar mål av seg å "bidra til å bygge bro mellom teori og praksis" er det derfor grunn til å følge med, og nettopp dette er målsettingen til forfatterne og redaktørene bak boka Allmenn musikkundervisning.

Jon Helge Sætre og Geir Salvesen er redaktører og med seg har de fjorten forfattere som bidrar med artikler innen ulike felt. Til sammen ønsker de å belyse allmennfaget musikk i grunnskolen ved en praksisnær, erfarings- og forskningsbasert framstilling. De har et godt prosjekt og la det være sagt med en gang: Boka anbefales for alle som er interessert i refleksjon rundt musikkundervisning.

Form

Jeg arbeider selv i skolen til daglig og fenges umiddelbart av hvordan redaktørene har delt stoffet i tre: Den første delen handler om de overordnede temaene musikkopplevelse, estetikk og læring, læreplan og vurdering. Dette bærer bud om at jeg skal få innspill til refleksjoner omkring selve grunnlaget for å ha musikkfaget, om forhold til mandatet og om vurdering (som er et av de viktigste utviklingsområdene i skolen i dag). Del to drøfter undervisning med utgangspunkt i ulike musikalske sjangere. Det er interessant fordi vi er inne i en brytningstid der bl.a. medieutviklingen bidrar til å endre styrkeforholdet mellom musikalske sjangere i skolens musikkundervisning. Den siste delen tar for seg musikalske praksiser som lytting, sang, komponering, samspill, dans og bruk av digitale verktøy.

Dette passer fint med prioriteringene i Kunnskapsløftet og gir samtidig forhåpninger om å treffe meg på hjemmebane: På gulvet i musikkrommet. Inndelingen er godt gjennomtenkt og gir meg motivasjon til å lese.

Del 1

Det er sunt å bli løftet opp fra praksisfeltet og møte noen overordnede problemstillinger. Øivind Varkøys kapittel om "Musikkopplevelse som eksistensiell erfaring" er et godt eksempel. Han tar tak i en begrepsbruk vi finner i læreplanens formål for musikkfaget, men som har lett for bli sett på som en transportetappe på vei til kompetansemålene. Vi trenger Varkøys betraktninger til å belyse og utdype grunnlaget for undervisningen. Uten egne refleksjoner om dette blir kompetansemålene hengende så å si i løse lufta. Det finnes mange eksempler på at man faktisk misforstår innholdet i læreplanen fordi formålet, beskrivelsen av hovedområdene og de grunnleggende ferdighetene ikke er bearbeidet i lærerkollegiet.

De fleste mennesker har et forhold til musikk og de fleste skoler mener musikkfaget er viktig - på et vis. Men når svært mange likevel nedprioriterer faget tror jeg det blant annet skyldes at man ikke riktig får tak i legitimiteten til musikkundervisning i en kunnskapsfokusert tid. Faget betegnes som et "trivselsfag" der lek, moro og glede står i sentrum. Man evner ikke å, for å si det med Varkøys ord, "gripe forskjellen mellom det 'å gjøre musikken til en livsglede' på den ene siden - og det 'å ha det moro med musikk' på den andre". Nettopp derfor burde Varkøys kapittel bli utgangspunkt for refleksjon på enhver skole, blant både skoleledere og lærere. Forfatteren ønsker ikke å gi oppskrifter på hvordan denne refleksjonen rent konkret kan omsettes i musikkpedagogisk praksis fordi dette "ville stride mot den eksistensielle erfaringens karakter". Jeg ser poenget. Men i brobyggingens ånd ville det likevel etter mitt syn vært svært nyttig med noen eksempler. Ikke som fasitløsninger, gjerne motstridende. Kanskje noen korte situasjonsbeskrivelser som ytterligere kunne belyse at refleksjon, eller manglende sådan, kan ha betydelige konsekvenser for praksis. Det er jo nettopp mangelen på denne linken mellom teori og praksis som er utgangspunkt for boka.

Når Signe Kalsnes senere i del 1 skriver om "Musikkfaget og de grunnleggende ferdighetene" er det lett å bli engasjert. Tematikken er i seg selv mer umiddelbart knyttet til praksis og Kalsnes gir eksempler på hvor galt det kan bære ad når man glemmer forutsetningen for innføringen av de fem grunnleggende ferdighetene i Kunnskapsløftet, nemlig at det handler om grunnleggende ferdigheter på det enkelte fags premisser. Mange har gått glipp av dette poenget og derfor er Kalsnes' perspektiver både klargjørende og viktige. Vi får tydelige begrunnelser for at det aldri var meningen, slik enkelte fagbokforfattere har hevdet, at musikklæreren også skulle bli mattelærer med innføringen av Kunnskapsløftet. Kalsnes var selv leder for gruppen som utformet musikkplanen og kan derfor gi eksempler på sammenhengen mellom de grunnleggende ferdighetene og kompetansemålene.

Del 1 i boka har også drøftinger av estetikkbegrepet i undervisningen og av vurderingsfeltet. Alle kapitlene er i og for seg velskrevet og viktige, men ville nok tjent på et enda strammere fokus. Det meste er interessant. Problemet er bare at det kan bli litt vel mye innledning og bakgrunn. Kanskje er innledningene viktigere for lærerstudenten enn for den erfarne læreren. (Begge er i målgruppa.) Videre forstår jeg at det er min oppgave som praktiker å reflektere omkring egen praksis. Likevel tror jeg denne delen av boka ville tjene på å gi noen flere igangsettende eksempler. Det handler slett ikke om å vise til rett og galt, men bare om å gi praktikeren en inspirasjon og inngang til å se seg selv i lys av teksten. Dette er løst flere steder senere i boka (for eksempel i kaptittel 10 og 13). Det handler om å være tro mot, og ta jobben med å forfølge målsettingen for boka. Motsatt kan man selvsagt innvende at en praktiker som leser boka selv bør ta ansvar for å skape disse bildene ut fra egen praksis. Det må vi nok uansett gjøre, men om dette i for stor grad overlates til leseren så mister boka en dialogisk dimensjon som både den praktisk og den teoretisk orienterte leseren kunne hatt nytte av. En bro bør som kjent ha kontakt med begge elvebreddene, og i denne teksten er den ene tilknytningen etter mitt skjønn for vag.

Del 2 og 3

I resten av boka får eksperter innen ulike sjangre og musikalske praksiser rom til å beskrive hvert sitt felt. Kapitlene vil nok treffe leserne ulikt ettersom hvilken kompetanse og erfaring de har på forskjellige områder. Det er til tider nokså stor spennvidde i hva forfatterne forventer av leserens fagkunnskap, noe som kanskje kunne vært harmonisert bedre ved en kritisk gjennomgang av forholdet til målgruppa. Til tross for at del tre skal handle om musikalske praksiser og ferdigheter er det noe variasjon mht i hvilken grad forfatterne evner å knytte teksten til praksisfeltet. Kapittelet om digitale verktøy og digital kompetanse blir for eksempel gående "rundt grøten". Det ene undervisningseksempelet som gjengis er, som forfatteren selv skriver, "en litt utradisjonell eller alternativ bruk av digitale verktøy". Det handler om en time der læreren "vandrer med stoisk ro rundt i rommet og hjelper til med bluetooth-overføringer, programvare som krasjer og ikke minst som idémaker for de elevene som ennå ikke helt har bestemt seg for hvordan de skal løse oppgaven." Situasjonen er interessant nok, men på ingen måte tilstrekkelig for å være alene om å belyse et område der mange lærere fremdeles famler i mørket. Her kunne forfatteren drøftet mer om faglige og metodiske fordeler (og ulemper) ved å benytte for eksempel loop-basert komponering på datamaskinen, vist til muligheter som relaterer seg til kompetansemål og ikke minst sett nærmere på hvordan digitale verktøy kan brukes for økt måloppnåelse innenfor kompetansemål som ikke eksplisitt nevner digitale verktøy. Jeg må dessuten innrømme at jeg blir lettere forvirret når forfatteren avslutter med å spørre om musikkfaget kan "representere en motkultur til fritidas stillesitting og skolens IKT-jag, nettopp ved å være et organisk, akustisk og aktivt bevegelsesfag?" Vel, forvirringen gjør i alle fall at jeg tenker meg om to ganger, så da tjener det jo en hensikt.

Kapittel 17 om Den kulturelle skolesekken (DKS) blir også stående nokså langt unna undervisningssituasjonen. Det snakkes mye i DKS-kretser om at skolen bør bruke opplevelsene og at DKS skal "bidra til å realisere skolens læringsmål" (jfr. Skapende læring - Strategiplan for kunst og kultur i opplæringen, Kulturskoleutvalgets rapport m.m.). I denne boka ville det vært naturlig at et kapittel om DKS tok tak i akkurat dette. Det nærmeste vi kommer er imidlertid to motsatte, karikerte situasjoner fra en skolekonsert. For øvrig inneholder kapittelet nyttig informasjon og refleksjoner omkring Den kulturelle skolesekken som system.

Kapittel 12 om sang er på den andre siden svært konkret. Her går forfatteren langt i å gi konkrete oppgaver og beskrivelser av oppvarmingsøvelser. Jeg har ingen motstand mot dette, men peker bare på at det blir vel store forskjeller på kapitlene.

Alt i alt er del 2 og 3 fylt med mange interessante og tankevekkende avsnitt. Ved første gjennomlesning kunne det nesten bli litt i meste laget av formuleringer om hva musikkundervisningen "bør" ta ansvar for. Vi har tross alt svært begrensede timeressurser og få har kompetanse til å oppfylle alle ekspertenes "bør"-formuleringer. Slik blir det kanskje når en rekke fagfolk får mulighet greie ut om sine felt, uten å måtte ta ansvar for det totale omfanget. Kanskje kunne det vært strammet litt inn her også, men på den andre siden ville det vært synd om akkurat denne boka gjorde for mange valg for leseren. Jeg får nok heller utnytte de mangesidige refleksjonene som boka gir, og stole på at de utvalgene jeg gjør er gode og nødvendige. Det kan jo være et tips til andre lærere som leser boka, at alle formuleringene om hva vi "bør" mer er uttrykk for muligheter enn konkrete krav og forventninger.

Broa bærer, men vi trenger flere

En interessant ting ved intensjonen om å skape en bro mellom teori og praksis er at poenget ikke er å komme over på den andre siden, i hvert fall ikke for å bli der, men å møtes. Til det er skolens egen stemme blitt for svak i denne boka. Jeg kjenner ikke alle forfatternes bakgrunn, annet enn at alle er ansatt i lærer- og/eller kunstutdanningen, men det kan virke som om redaktørene i litt for stor grad har satset på forfatternes eventuelle tidligere erfaringer fra skolen. Førstehåndserfaring fra dagens skole slipper dermed ikke til i tilstrekkelig grad. Hederlige unntak fra dette finner vi for eksempel i Sætres kapittel om improvisasjon og komposisjon. Han bruker transkriberte utdrag fra observasjoner av musikkundervisning og leseren blir effektivt trukket inn i konkrete situasjoner, for like etter å bli løftet ut til et reflekterende nivå. På den måten får vi ta del i en dialog mellom teori og praksis. Jan Sverre Knudsen løser det på sin måte, ved å ha supplerende bokser med uttalelser fra to musikere som reflekterer over sitt forhold til musikalsk mangfold. Begge disse variantene gir leseren inntrykk av at refleksjonen forholder seg til noe ekte og praksisnært. Noe man kan kjenne seg igjen i og overfører til egen virkelighet. Jeg hadde gjerne sett mer bruk av slike virkemidler i flere kapitler.

Personlig liker jeg å bli trigget av klare meninger. Jeg trenger ikke være enig i alt. Kanskje er det nettopp uenigheten som fører til de beste refleksjonene. Forfattere av fagbøker har tilsynelatende, og forstålig nok, ofte et annet utgangspunkt. De ønsker å argumentere dypt og grundig for å overbevise leseren. De søker leserens enighet. Men resultatet kan bli at vi mister refleksjonen på veien. Dette er ikke et argument for ikke å skrive fagbøker, men snarere et håp om at redaktørene av Allmenn musikkundervisning supplerer dette gode prosjektet i flere formidlingskanaler. Gjerne også i kortere og mer spissede former, og framfor alt i dialog med praksisfeltet. Men boka er her nå. Den er god og den bør leses!


Bokomtalen ble første gang publisert i Bedre Skole, nr. 4, 2010.
Del på: